Har katter følelser? Dumt spørsmål, kanskje, for alle som har katt. En glad katt er ikke mulig å forveksle med en sur katt, like lite som det er mulig å ta feil av en sint katt og en katt som elsker sin kompis. Eller sin eier. Men har de følelser på samme måte som vi mennesker har følelser? Ja, sier forskere og veterinærer, og høster både lovord og krass kritikk. Men hvorfor er spørsmålet om dyrs (og katters) følelsesliv kontroversielt?

Av Connie Garfalk

I et evolusjonsperspektiv er det ikke lenge siden vi mennesker krøp ned fra trærne og begynte å gå oppreist. Det var en sped start på utviklingen mot det mennesket vi er i dag, men vi begynte ikke med to tomme hender. Med oss i bagasjen hadde vi vår hjerne, den vi hadde arvet fra pattedyrene. Det var altså ikke slik at vi fikk utdelt en helt ny hjerne da vi skilte lag med dyreriket.

– Emosjonene, eller følelsene, ligger i en primitiv del av hjernen, og de er like godt utviklet hos pattedyrene som hos oss mennesker, sier veterinær Geir Erik Berge ved Nordberg dyreklinikk i Oslo.

– En katt kan for eksempel føle alt det vi føler, kjærlighet, sjalusi, frykt, hat, vennskap, glede, sorg og så videre. Vi mennesker har en mer avansert hjerne fordi vi har fått storhjernen på toppen. Her ligger blant annet evnen til analytisk tenkning, men som de fleste av oss har erfart kan våre følelser svært sjelden styres av fornuften, sier veterinær Berge.

Hjernen hos pattedyrene er på en måte vår grunnhjerne, og i den ligger de fleste av våre grunnleggende funksjoner.

Veterinær Berge er på ingen måte alene om å hevde at pattedyr har et like godt utviklet følelsesliv som vi mennesker har. Forskere som studerer emosjonenes biologi, en vitenskap som ennå bare er helt i startfasen, er så langt enige om at emosjonene har sitt utspring fra en primitiv del av hjernen som ligger under cortex (hjernebarken), områder som har blitt bevart på tvers av arter og fulgt oss opp gjennom utviklingen.

Forskere som driver med nevrokjemi, de kjemiske prosessene i hjernen, har også funnet en rekke likhetstrekk mellom den menneskelige hjerne og pattedyrenes. For eksempel utskiller rotter som leker store mengder dopamin, et stoff som forbindes med glede og opprømthet hos mennesker. Et annet eksempel er hormonet oxytocin, som forbindes med seksuell aktivitet og binding mellom mor og barn hos mennesker (det utløses blant annet når mødre ammer sine barn), ser ut til å ha den samme effekten hos pattedyr som hos mennesker. C. Sue Carter, nevrologisk forsker ved Universitetet i Maryland, USA, har studert jordrotter (som er monogame). Når de får «tenning» og starter sitt livslange forhold til sin utkårede, utløses oxytocin og de får en atferd som ligner veldig på den atferden mennesker oppviser når de er forelsket.

– Hvis du tror på evolusjon ved naturlig seleksjon, hvordan kan du da tro at følelser plutselig bare dukker opp hos oss mennesker, helt ut i fra det blå? spør nevroforsker Steven Siviy ved Gettysburg College i Pennsylvania, USA.

Selv om det etter hvert begynner å komme stadig mer vitenskapelig belegg for at pattedyrene har den samme kapasiteten til følelser som vi mennesker har, er det fremdeles mange som advarer mot å trekke sammenligningen for langt. «Vi må ikke formenneskelige dyrene,» sier de.

I artikkelen «Do cats have emotions?» skriver Sarah Hartwell at de som benekter at dyr har følelser på linje med oss mennesker, kan være motivert av økonomiske motiver. Godtar man at dyrene har samme type følelser som oss, blir det straks vanskeligere å utføre medisinske eksperimenter på dyr i laboratorier. Da vil man måtte ta hensyn til forsøksdyrene på en helt annen måte, både i fysisk og psykisk forstand. Dette vil selvsagt gjøre det mer kostbart å bruke forsøksdyr – hvis man må ha egnede boligplasser for dem, dyrepassere som gir dem den emosjonelle respons de trenger, samt ikke minst ta hensyn til deres smerte og frykt når man utfører forsøkene.

Likevel, oppfatningen av at dyr har samme type følelser som mennesket vinner stadig mer terreng blant forskerne. Men hva betyr det i praksis at dyr deler følelser med oss?

– Det betyr at dyrene ikke bare er objekter som vi kan gjøre hva vi vil med, sier biolog Marc Bekoff ved University of Colorado, USA. Han har forsket lenge på dyrs atferd og følelsesliv og i hans nyeste bok, «The Smile of the Dolphin», har han invitert et dusintall av sine forskerkollegaer til å skrive om hvorfor de er overbevist om at dyr har følelser.

Vi som bor sammen med katter er neppe overrasket over at forskerne gir oss medhold i det vi hele tiden har observert, nemlig at våre katter er i stand til å oppvise hele spekteret av de følelser vi selv har. Kjærlighet og sjalusi, vennskap, sorg når en elsket kompis forsvinner eller når en eier dør, sinne, hat og avsky. Kattene sier det selvsagt ikke med ord, men de viser oss sine følelser ved mimikk og atferd som ikke er til å ta feil av.

Likevel finnes det også blant kattefolk de som avviser at katter skulle ha følelser på samme måte som oss mennesker. Ikke så rart, kanskje, siden det er mange kvinner blant kattefolket? Ifølge Norsk Gallups undersøkelse av nordmenns forhold til utviklingslæren, svarte nemlig 62 prosent av de kvinnelige respondentene at de ikke trodde vi mennesker har felles stamfar med apene, mens 71 prosent av mennene var helt med på at vi stammer fra apene. For øvrig en kjønnsforskjell ingen forskere har kunnet gi svar på.

Hvis vi tross enkelte skeptikere, tar utgangspunkt i at våre katter elsker og hater akkurat som vi, vil det måtte få konsekvenser for hva slags liv vi tilbyr våre katter. Oppdrettere som har flere katter enn de har tid til å gi all den kjærlighet og omsorg den enkelte katt trenger, for eksempel, vil kanskje måtte revurdere sitt kattehold. Når det er sagt, finnes det også vitenskapelig belegg for at dyr utvikler ulike personligheter, akkurat som vi. Noen blir utadvendte, andre innadvendte og så videre. Alle katter trenger dermed ikke like mye kontakt eller oppmerksomhet som andre katter. Her må man bli kjent med sine katter for å kunne gi hvert individ den respons det trenger.

Anerkjenner man katten som et emosjonelt dyr, stiller det altså større krav til vårt kattehold. Eller, som man også kan uttrykke det: Hjelp, min katt elsker meg! Hva gjør jeg nå?