Ytterst få sier at de har opplevd det, men alle har hørt om noen som har gjort det. Opplevd det unevnelige: Å ha en katt som dør av FIP. Eller har solgt en kattunge som dør av FIP. Det er som å si at dine katter er spedalske.

Tekst og foto Connie Garfalk
Svært få oppdrettere liker å fortelle om eventuelle sykdommer de har opplevd i sitt katteri, i hvert fall hvis det dreier seg om alvorlige sykdommer. Men det er én sykdom nesten ingen innrømmer at de har hatt befatning med: FIP. Tre enkle bokstaver. Ladet med frykt. Og fordommer. Og uvitenhet.

FIP er forkortelsen for Felin infeksiøs peritonitt, eller smittsom bukhinnebetennelse, som vi sier på norsk (peritonium er latin for bukhinne). Det er en sykdom som først og fremst rammer unge katter. Man pleier å si at risikoalderen er fra seks måneder og opp til ett eller to år. Siden er katten relativt trygg til den blir gammel. Da er den igjen i risikosonen. For FIP som for andre sykdommer er det altså de unge og de gamle, de med det svakeste immunforsvaret, som er mest utsatt. Men riktig så enkelt er det likevel ikke.

FIP forårsakes av coronavirus. Coronavirus er samlebetegnelsen for en rekke beslektede virus som alle tilhører den samme ætten, eller familien. Coronavirus i en eller annen form er vanlig forekommende i miljøer der flere katter bor sammen. Ifølge engelske estimat har 80-100 prosent av kattene som bor i et miljø bestående av flere katter blitt smittet en eller annen gang. Amerikanerne er litt mer beskjedne, de anslår forekomsten av coronavirus i flerkatthusholdninger til å være mellom 80 og 90 prosent.

Vanligvis innebærer dette ikke noe mer alvorlig enn at noen av kattene kan få en mild diaré som går over av seg selv etter et par dager.

Viruset smitter først og fremst gjennom avføring, altså via kattedoene. Smitte skjer vanligvis ved at katten slikker i seg viruset ved den sedvanlige vasken etter et dobesøk. Katter som nylig er smittet kan også spre smitte via spyttet, noe som gjør at coronavirus også kan spres når katter spiser av samme matskål eller slikker hverandre.

Å bli smittet av coronavirus er noe de fleste katter i et katteri opplever en eller annen gang, sannsynligvis flere ganger, i løpet av sine liv. Likevel er det bare noen ytterst få katter som utvikler den dødelige sykdommen FIP, en sykdom det pr i dag ikke finnes noen medisiner som kan kurere. Noen fagmiljøer anslår at bare fem prosent av corona-smittede katter utvikler FIP, andre sier 10 prosent.

Hvorfor noen få smittede katter utvikler FIP mens de fleste ikke gjør det, vet man ikke helt sikkert. Men man vet at det har med immunforsvaret å gjøre. Eller rettere sagt, sykdommen utvikles i samspillet mellom coronavirus og den enkelte katts immunforsvar.

Ifølge det man vet i dag, smitter ikke FIP-viruset som sådan. For at et coronavirus skal kunne gi FIP, må det mutere (forandre seg). Alle coronavirus har det til felles at de relativt lett muterer. De fleste muterer dog ikke til noen «farlige» varianter. Men coronafamilien er stor, og innen denne familien finnes det familiegreiner som er mer hissige enn andre. Disse muterer enda lettere enn andre, og de muterer gjerne til å bli det dødbringende FIP-viruset. De klarer det likevel ikke helt på egen hånd. De må ha hjelp av kattens eget immunforsvar. FIP-virus er med andre ord et personlig virus, utviklet inne i den enkelte katts egen kropp, og kan ikke smitte andre katter. Andre katter kan derimot bli smittet av den aggressive greinen av coronavirus. Men selve FIP-viruset, som gir sykdommen FIP, må katten altså utvikle selv.

– Hvordan kan man forklare at noen få smittede katter utvikler FIP, mens det store flertallet ikke gjør det?

– Det er en kompleks affære. Kattens immunforsvar må drepe nok virus til å holde mengden coronavirus nede på et lavt nivå. Dette kontrollerer virusets evne til å reprodusere seg selv. Hvis kattens immunforsvar er mindre effektivt av en eller annen årsak vil ikke viruset hemmes, men vil forøke seg og bygge opp store mengder av virus, sier dr Susan Little, en kanadisk veterinær som er vel kjent også i Europa.

– Hva kan gjøre at kattens immunforsvar reagerer på en utilstrekkelig måte?

– Det kan være mange faktorer som fører til at kattens immunforsvar er svakere enn normalt. For eksempel at katten blir smittet ved ung alder, at den får i seg en stor mengde coronavirus, at den blir smittet av en spesielt aggressiv type coronavirus, eller at katten er stresset på en eller annen måte, sier Susan Little.

– Hvorfor muterer viruset til å bli et FIP-virus?

– Med en gang coronaviruset begynner å forøke seg uten å bli effektivt hindret, øker risikoen for at det vil mutere til et sykdomsframkallende virus i den individuelle katt. Hvis en slik mutasjon skjer, vil dette muterte viruset ha økt sjanse for å kunne invadere immunsystemet og spre seg i hele kroppen. Kattens immunforsvar forsøker å møte dette, men de vanlige forsvarsmekanismene bare bidrar til å øke de sykdomsframkallende prosessene. Det oppstår betennelser og dannelse av granulomer (ansamling av karrikt, nydannet bindevev). FIP er i bunn og grunn en betennelsespreget forandring i åreveggene, fortrinnsvis i de minste arteriene. Det vil si en betennelse rundt blodkarene. Antistoffene katten produserer kan i tillegg binde seg til viruset og feste seg i vevene som et antigen-antistoff-kompleks, sier Susan Little.

Antigen er betegnelsen på et stoff som kroppen oppfatter som fremmed, og som dermed fører til at immunforsvaret produserer antistoffer for å kvitte seg med dette fremmede stoffet (antigenet). Når en slik antigen-antistoff-reaksjon oppstår, kaller man det et immunkompleks.

– Hva jeg har beskrevet er en forenkling av prosessen. Vi lærer fremdeles om den komplekse interaksjonen mellom viruset og immunsystemet når det gjelder denne sykdommen, sier Susan Little.

For å gjøre en lang og komplisert historie kort: FIP-virus er et personlig virus. En katt som har utviklet FIP kan ikke smitte en annen katt med dette viruset. Det eneste den kan smitte en annen katt med, er utgangspunktet for sykdommen, nemlig coronaviruset. Som i seg selv er ufarlig.

Ifølge forskning gjennomført på 90-tallet er det også en arvelig faktor som påvirker hvordan den enkelte katts immunsystem reagerer på coronavirus. To forskere, dr Janet Foley og dr Niels Pedersen i California, identifiserte tre risikofaktorer: Genetisk disposisjon, tilstedeværelsen av en kronisk coronavirus-bærer og en tett kattepopulasjon, det vil si mange katter samlet på et begrenset område. Det var i 1996 disse to forskerne oppdaget denne arvelige disposisjonen hos enkelte katter til å utvikle FIP. De studerte 10 generasjoner rasekatter fra ulike katterier og fant at arveligheten kunne være meget høy, omtrent 50 prosent.

I en håndbok for veterinærer, The Feline Patient, publisert i 1998, sies det: «Nylig har det vært rapportert at det er en genetisk innflytelse på mottakeligheten for FIP. Det ser ut som om noen avlshanner kan overføre denne følsomheten til sitt avkom.»

Dr Susan Little skriver imidlertid i sin artikkel om FIP, noe som også støttes av andre, at dette ser ut til å være en polygenetisk arv. Det vil si at det ikke er noe spesielt gen som fører dette videre, men mange små gener som «samarbeider».

– Hvis dette er polygenetisk betinget, er det da ikke sannsynlig at begge foreldrene bidrar til at deres avkom skal fødes med denne spesielle mottakeligheten for FIP?

– Spørsmålet om arvelighet blir ofte misforstått. Det er sannsynlig at følsomhet for FIP kan bli nedarvet enten fra én eller begge foreldrene. Det blir litt forvirrende fordi situasjonen i de fleste katterier er slik at det er få avlshanner som er far til alt avkom. Oppdrettere tenderer til å beholde flere hunnkatter enn hannkatter. Så en gitt hannkatt sprer sine gener til flere kattunger enn noen gitt hunnkatt. Derfor har han en større genetisk innflytelse. Avlshanner som er fedre til kattunger som har dødd av FIP har evnen til å spre denne følsomheten for FIP til mange kattunger, så jeg tror vi trenger en strengere standard for å vurdere disse hannkattene, sier Susan Little.

Hun fortsetter:
– Vi kan velge å beholde en avlshunn i vårt avlsprogram selv om hun har fått en kattunge som har dødd av FIP, fordi hun ikke produserer så mange kattunger i sitt liv. Dessuten kan vi parre henne med en annen avlshann neste gang. Men en avlshann som produserer FIP-kattunger har potensial til å produsere mange FIP-kattunger. Man mistenker at omtrent 50 prosent av mottakeligheten for FIP skyldes arvelig disposisjon, sier Susan Little, og tilføyer at denne disposisjonen antakelig har med immunsystemet å gjøre.

Har en spesiell kombinasjon gitt to eller flere kattunger som har fått FIP, er det altså grunn til å unngå denne kombinasjonen for framtiden, og kanskje helst ta foreldrene ut av sitt avlsprogram.

FIP manifesterer seg i to former: våt og tørr. Den vanligste formen er våt FIP. Det er også den enkleste formen å diagnostisere, men selv ved våt FIP er det flere andre sykdommer som til forveksling ligner. Med tørr FIP er det enda verre.

Våt FIP karakteriseres av at buken, og senere, eller eventuelt samtidig, brystregionen, fylles opp av væske. Væsken lekker fra blodkarene inn i vevshinner som omkranser organer i kroppen. Denne væsken har et karakteristisk proteininnhold, noe som gjør det enklere å gi diagnosen FIP.

Tørr FIP gir dessverre mange symptomer som ligner på andre sykdommer, noe som gjør den vanskelig å diagnostisere. Diagnosen for begge former stilles ved å ta blodprøver, prøver fra bukvæsken og eventuelt vevsprøver (biopsi). Vevsprøven blir analysert (immunohistologi – histologi er læren om kroppens vev, spesielt deres mikroskopiske struktur), og da kan man identifisere tilstedeværende coronavirus. I mange tilfeller blir diagnosen likevel ikke stilt før ved obduksjon (undersøkelse etter kattens død).

Typisk for begge formene er vedvarende feber uten påviselig årsak og som ikke lar seg stoppe av antibiotika. Vekttap er likeledes et felles trekk. Det er en rekke andre symptomer som apati, apetittløshet, pustevansker og diaré som kan tyde på FIP, akkurat som de kan tyde på andre sykdommer. Den sikreste måten å slå fast at det dreier seg om FIP på, er å ta vevsprøver (biopsi) eller ved obduksjon, det vil si undersøkelse av kattens organer etter at den er død.

Ifølge noen fagmiljøer er husholdninger eller katterier der det er færre enn seks katter relativt trygge. Kattene kvitter seg med coronaviruset forholdsvis raskt. I tilfeller hvor det er snakk om massiv smitte, eller noen katter er arvelig disponert for å utvikle FIP, bør man iaktta spesielle forholdsregler.

Hygiene er første prioritet. Coronavirus drepes lett av milde rengjøringsmidler. En gylden regel er å ha mange nok kattedoer som rengjøres ofte (to katter pr kattedo). Ekskrementer skal fjernes minst én gang daglig, og helst skal all kattesand fjernes ukentlig og kattedoen vaskes og desinfiseres (ideelt sett daglig, men det er neppe realistisk for de fleste).

Andre forholdsregler er å redusere antall katter som må leve sammen på begrensede områder, se til at de ikke utsettes for stress, sørge for at de får fullverdig kost og i det hele tatt se til at de trives.

Når det er sagt, er det ingen som kan garantere at en kattunge eller katt ikke vil dø av FIP. Coronavirus finnes overalt. Det er likevel ytterst få som vil utvikle den dødelige sykdommen FIP.