I løpet av påsken 2004 ble kattungen jeg beholdt fra mitt første kull syk. Magen svulmet opp og hun ble veldig slapp. Torsdag kveld 22. april kom svarene på testresultatene: Våt FIP. Fredag 23. april fikk hun dø fra plagene sine.

Av Connie Garfalk
Det var relativt sent i livet mitt jeg fant ut at det kunne være en artig utfordring å forsøke meg på avl – forsøke å avle fram en orientalsk katt som tilsvarte mitt drømmebilde av hvordan en orientalsk katt skal se ut. Da beslutningen ble tatt hadde jeg allerede tre kastrater, tre familiemedlemmer som vel ikke umiddelbart syntes det var kjempestas å få inn to fertile hunnkatter i huset deres. Men de tre kastratene er veldig snille og tolerante av natur, så de godtok min beslutning uten alvorlige protester.

Da min sølvorientaler, kalt SingSang til daglig, fødte sitt første kull 25. oktober 2003, erfarte jeg en lykke nesten sammenlignbar med da jeg selv fikk barn. Samarbeidet mellom meg og SingSang var vidunderlig, hun stolte på meg og jeg stolte på henne. Hun fødte fem velskapte kattunger. Lykken stod i taket.

Hun viste seg dessuten å være en eksemplarisk mor. I tillegg veldig stolt av sine små og hun elsket å vise dem fram for våre gjester.

Første tilbakeslag kom etter 10 dager. Da døde en av guttene i kullet. Obduksjonen viste at han døde av en kombinasjon av væske i lungene (deler av lungene falt sammen) og en kraftig infeksjon av E.coli-bakterien. Vel, han var bare 10 dager gammel. Kanskje burde jeg ha slynget ham rett etter fødselen for å fjerne eventuell fostersekkvæske i lungene. Hvem vet?

Jeg konsentrerte meg om de andre fire, og de var en sann glede. Spesielt den eneste jenta i kullet, lille Oline, som jeg pleide å kalle Oline-fine. Hun ble født med en bulldozer-personlighet. Brøytet seg fram og overvant alle hindringer for å få det hun ville ha. Jeg kunne ikke selge henne, hun var min førstefødte jente. Og hun hadde et helt vidunderlig hode. Hun skulle hjelpe meg i arbeidet for å lage en orientaler som så ut som den orientaleren jeg ønsket meg. Slik ble det ikke.

Da kattungene var 10 uker gamle fikk de akutt diaré og mistet apetitten. Veterinæren jeg brukte da nektet å gi meg penicillin, med begrunnelsen at dette med all sannsynlighet var en virusinfeksjon. To av guttene ble friske etter et par dager. Den tredje av guttene hanglet litt mer, men Oline ble svært, svært syk. Etter seks dager med døgnvakt der jeg sprøytet inn væske og næring hvert 15. minutt dro jeg til veterinæren og forlangte penicillin. Da fikk jeg det. Morgenen etter spiste Oline av seg selv og hun ble frisk i løpet av den dagen. Men hun hadde selvsagt sakket etter de andre når det gjaldt vekt og utvikling ellers.

Hvorvidt dette kan ha medført en svekkelse av hennes immunsystem er bare noe jeg kan spekulere over. Kanskje er det mer naturlig å tro at hennes immunsystem i utgangspunktet har vært noe svakere utviklet enn de andres?

I påsken merket vi at Oline ikke var sitt vanlige selv. Hun ble slapp og spiste, hvis mulig (hun har alltid vært et matvrak), enda mer enn vanlig. Magen ble påtakelig større. Vi trodde først det berodde på at hun spiste så mye, men etter hvert ble magen unaturlig stor.

Lille Oline hadde det ikke bra og vi ringte rundt til erfarne oppdrettere for å spørre om råd. Det kan være mark, sa de, gi henne en mark-kur. Så det gjorde vi. Men selv tre dagers behandling med Panacur-pasta forandret ingenting. Første arbeidsdag etter påske tok vi Oline med til veterinæren.

Hos veterinæren ble det først tatt blodprøver, deretter ultralydundersøkelse. På skjermen kunne vi se hvordan enorme mengder væske omkranset hennes indre organer i buken.

Veterinæren så på meg, jeg så på henne – og så sa vi det omtrent samtidig: Dette ser ut som våt FIP.

Jeg hadde ikke fagkunnskap til å vite, og hun som fagperson kunne selvsagt heller ikke være sikker, selv om hun nok ikke var i særlig tvil om den endelige diagnosen.

For å mildne Olines ubehag bestemte vi oss for å tappe ut væske fra hennes buk. Det kom ut nærmere en halv liter strågul væske, typisk for våt FIP. En del av denne væsken ble sendt til analyse sammen med blodprøvene.

Veterinæren skrev ut resept på cortison og antibiotika. For sikkerhets skyld. Det kunne jo være en lymfatisk leverbetennelse. Det kunne jo det. Uansett er disse medisinene relevante både for lymfatisk leverbetennelse og FIP.

Likevel. Tirsdag 13. april ble Oline undersøkt. Tirsdag 13. april visste jeg at hun hadde fått FIP. Jeg håpet, jeg bad om et mirakel. Men jeg visste. Tiden som fulgte var preget av blodrød smerte, idiotisk håp og skrekk.

Etter at Oline ble tappet for væske ble hun merkbart piggere. Faktisk var hun ganske fin hele uka etterpå. Selvsagt var hun ikke sitt vanlige jeg, hun orket ikke å leke, men hun spiste, hun drakk, hun ville være med og diltet etter meg hvor jeg gikk. Akkurat som vanlig, egentlig.

Til tross for at buken gradvis ble fylt med væske igjen, viste Oline tegn til litt uttørring. Jeg ga henne derfor ekstra væsketilførsel av GEM-pulver utrørt i kokt vann. I tillegg ga jeg henne vitamintilskudd og aloe vera-saft morgen og kveld, noe jeg for øvrig begynte å gi mine andre katter også (aloe vera antas å styrke immunsystemet).

Helgen etter påske este buken hennes ut igjen. Mandag tok jeg henne til veterinæren og bad henne tappe ut væske enda en gang.

– Det er greit, sa veterinær Marianne Jensen Mandelin (Jeløy Dyreklinikk). Så lenge det gir lindring og jeg ikke ser at hun lider unødvendig kan jeg være med på symptomlindrende behandling.
Hun gjorde det veldig klart for meg at hun ikke ville være med på å forlenge livet til en katt dersom det medførte uforsvarlig lidelse.

I utgangspunktet noe enhver kan være enig i, men det er likevel vanskelig å se når en katts lidelser er større enn dens vilje til å leve. Oline ville leve.

Den andre tappingen av væske fra buken medførte imidlertid ikke den samme forbedringen som den gjorde første gang. Oline ble noe bedre, men buken ble fortere fylt av væske. Hun forble veldig slapp, så onsdag 21. april avtalte vi at hun skulle få slippe videre lidelser. Avliving ble avtalt torsdag ettermiddag. Torsdag morgen var hun imidlertid merkbart piggere. Hun hadde fått tilbake spenst i kroppen og kunne nesten mjaue som vanlig igjen. Avliving ble avbestilt. Jeg orket ikke å drepe henne mens det fremdeles var så mye liv i henne.

Torsdag kveld ringte veterinær Marianne Jensen Mandelin og fortalte at svarene på testene hadde kommet. De var så sikre som det er mulig å bli: Våt FIP.

Fredag morgen var Oline sykere enn hun noen gang hadde vært. Med testresultatene i mente og Oline i øyesyn var valget enkelt, selv om det var vanskelig. Jeg ringte å bestilte time for avliving samme ettermiddag. For meg føltes det som å bestille et mord, la gå at det var barmhjertighetsmord, men beslutningen var ikke lett.

Olines død ble ikke så grusom som jeg hadde forestilt meg. Hun fikk en innsovningssprøyte, sovnet i mine armer og så fikk jeg sitte alene med henne mens hun sov trygt mot mitt bryst. Slik satt vi i nesten en time, og det var en følelsesmessig god stund. Da Marianne Jensen Mandelin kom inn igjen, la vi Oline på bordet og der fikk hun dødsinjeksjonen rett i brystet. Hun døde momentant.

Da så vi også at det ikke bare kom væske ut fra skjeden, men også fra nesen. Noe som tydet på at Oline allerede hadde begynt å få væskeansamlinger i brystregionen. Hun fikk med andre ord dø før det ble altfor plagsomt å leve.

Oline er død. Men dessverre ble hennes mor parret tre uker før Oline viste tegn til sykdom. SingSang, som vi kaller henne, er lykkelig og nesten provoserende drektig. Som oppdretter blir du i en slik situasjon stilt overfor en uyre vanskelig framtid.

Sannsynligvis vil SingSang føde normalt og katttungene være normalt friske. Men frykten er der. Alle kattene vil derfor bli testet framover med tanke på å se om det er mulig å finne ut om noen er en kronisk smittebærer av coronavirus. Hva som skal gjøres med SingSang og hennes kull vil avhenge av testresultatene.

Internasjonale forskningsmiljøer anbefaler isolering av kattemor og kattungene i slike tilfeller. Kattungene er beskyttet mot coronavirus så lenge de i hovedsak lever av morsmelk (coronavirus smitter ikke fra mor til kattungefostre), men så fort de begynner å spise annen mat svekkes denne beskyttelsen. Ifølge ny FIP-forskning anbefales derfor å fjerne kattemor fra kattungene da de er 5-6 uker, og holde kattungene isolert fra de andre kattene i katteriet. Hvis de tester negativt for titer, kan man vaksinere dem mot FIP når de er 16 uker gamle. Denne vaksinen er imidlertid høyst omdebattert. Studier tyder på at den kan være opp til 70 prosent effektiv dersom alle forhold ligger til rette. Andre studier kan ikke vise til noen målbar effekt. Alle studier viser imidlertid at den ikke kan skade. Dermed kan det være forsvarlig å vaksinere mot FIP, vel vitende om at det ikke er noen 100 prosent beskyttelse man gir kattungene. På den annen side kan ingen garantere noe som helst når det gjelder FIP.

Et annet dilemma er det psykologiske aspektet. Fjerner man kattungene fra kattemor for tidlig, noe det definitivt er hvis man tar dem fra mora når de er 5-6 uker gamle, risikerer man at disse kattungene vil kunne utvikle atferdsproblemer senere. Man må med andre ord avveie hva som veier tyngst – det somatiske (fysisk medisinske) eller det psykiske. Fra humanmedisin vet vi at psykisk balanse har stor innflytelse på hvordan immunsystemet fungerer. Det er ingen grunn til å tro at det samme ikke skulle gjelde katter.

Foreløpig vil mine katter bli testet i henhold til det veterinær Marianne Jensen Mandelin mener vil gi nyttige svar. På vegne av Oline håper jeg det vi opplever kan være til nytte for andre.