Beskrevet som et mareritt av noen, som den skjønneste av de skjønne av andre: Siameseren er ikke den slags katt som går upåaktet hen. Verken utseendemessig, atferdsmessig eller lydmessig.

Av Connie Garfalk

I de fleste kattebøker står det at siameseren er en krevende katt. Dette er et av de verste «understatements» jeg har lest! Enhver som har levd noen år sammen med siamesere vet at siamesere ikke er «krevende katter» – de er noen arrogante, totalt dominerende skapninger som sannsynligvis har blitt kastet ut fra en eller annen planet langt, langt borte.

Og det var bare vår flaks at de kom nettopp til jorda.

Slik vi kjenner siameseren i dag, stammer den i hvert fall fra Siam. For ca 130 år siden slapp de første siameserne ut fra Siam og inn i Europa, nærmere bestemt til England. Med i bagasjen hadde de legender og myter som gikk rett hjem hos det engelske aristokratiet.

Ifølge legendene var siameseren kongehusets mest kostbare juvel. De levde i palassene til kongen av Siam, og ble bare gitt som en storslagen gave til medlemmer av det siamesiske aristokratiet, det vil si kompisene til kongefamilien. Men de tjente også som høyt betrodde tempelkatter. Når noen av kongefamilien eller adelen døde, valgte man ut en passende siameser som fikk overta den dødes sjel. Deretter flyttet katten til et tempel, der den ble betjent av munker og prester for resten av sitt liv. Den fikk maten servert på gulltallerkener og sov bare på de mest utsøkte putene som var å oppdrive.

Dette er sannsynligvis en legende som overføres via muntlig tradisjon fra siamesermor til siameserbarn, fordi siamesere vil helst spise fra husets beste tallerkener og de foretrekker at vannskålen er laget av fineste krystall.

Den akk så vanlige haleknekken og sjarmerende skjelinga til en del siamesere, har også fått sine forklaringer. For eksempel at en prinsesse i Siam lot sin katt vokte ringene hennes mens hun badet, og da krøllet katten haletippen slik at ringene ikke skulle skli av – dermed ble haletippen bøyd. Skjelingen forklares med en annen like vakker historie om en kattemor som passet Buddhas gyldne drikkekar med stett, hun hadde haletippen krøllet rundt stetten og slapp aldri drikkekaret av syne og da hun fødte sitt første kull, ble alle kattungene skjeløyde og hadde haleknekk.

Ikke så rart, kanskje, at disse blåøyde kattene med zorro-maske over ansiktet gjorde suksess i England. Dronning Viktoria ble frelst da hun så de første siameserne på en utstilling mot slutten av 1800-tallet. Dronning Alexandra er fotografert mens hun holder en siameser på den kongelige yachten, og dronning Elizabeth fikk en siameserkattunge da hun giftet seg med prins Philip. Prinsesse Michael av Kent har også blitt fotografert med sin brunmaskede siameser.

Flere berømte filmstjerner har også falt for siameserens diabolske sjarm. James Mason hadde siamesere, liksom Vivien Leigh.

Dagens siamesere stammer fra 11 siamesere i England. Det hele begynte med at Owen Gould, britisk generalkonsul i Bangkok, i 1884 tok med seg et par siamesere hjem til sin søster, fru Veley, som ble en av pionerene innen siameser-oppdrett.

Året etter viste hun siameserne sine på en utstilling, og siden var det gjort. Ingen hadde sett noe lignende før. I 1886 kom neste par siamesere til England, to kattunger som ble importert av fru Vyvian og hennes søster. For å gjøre en lang historie kort, ble det etter hvert 11 siamesere i England. Det er disse elleve som alle våre moderne siamesere stammer fra.

Et av de tidligste stamnavnene er Prestwick Cattery Siamese, som ble etablert i 1919. Oppdretteren het Greta Hindley. Hun og hennes mann hadde hunnkatten Puteh, som ble stammor for en linje siamesere som alle hadde helt eksepsjonelt dypblå øyne. Putehs datter, Champion Prestwick Perak, hadde en hodeform som Greta Hindley selv beskrev som «mår-lignende». Men de fleste siameserne på denne tiden hadde ennå ikke fått den superelegante lange, slanke kroppen og det ekstremt kileformede hodet. Likevel, de hadde allerede da disse trekkene som skilte dem helt fra andre katter.

Smak og behag varierer som kjent. I USA har man avlet seg fram til en superslank siameser med et mye smalere hode enn vi liker i Europa. De amerikanske siameserne har også andre særtrekk som skiller dem fra våre europeiske siamesere, blant annet har de som regel mye større og mer dominerende øyne.

I Europa vil vi ha litt mindre, mandelformede og skråstilte øyne. Hodene skal være klart kileformet, ørene brede i basen og så skal de sitte slik at de forlenger linjen som går fra snuten langs kinnet opp mot nederste kant på øret. Profilen skal være rett, eller helst buet på en måte som gir assosiasjoner til en romersk profil. Det skal være god bredde mellom ørene på toppen av hodet, slik at man får et inntrykk av en perfekt triangel når man ser katten rett forfra. Vi vil også gjerne ha slanke katter, med lange tubeformede kropper og lange, tynne piskehaler – men ikke i så ekstrem grad som i USA.

Australierne har mange flott typede katter, men foretrekker også de litt større øyne enn det som har vært på moten her i Europa. Mange australske katter har også ørene plassert litt høyere på hodet enn vi er vant til.

Såkalte standarder for hvordan en siameser skal se ut for å vinne på utstilling har variert en del opp gjennom årene. For de fleste av oss som har siamesere, spiller ikke slike standarder noen som helst rolle. Det er det som er inni hodet på katten som teller. Og der er det mye! Det er derfor man blir så totalt avhengig av denne katten. Har man blitt kuet av en siameser én gang, vil det alltid være noe som mangler i ens liv hvis det ikke er noen siameser der.

Siameseren er kjent for å være uhyre intelligent sammenlignet med andre katter. Og for oss som har erfaring med både hunder og katter, vil jeg nok påstå at hunden neppe har en sjanse dersom den skulle konkurrere med en siameser om hvem som skåret høyest på en IQ-test. Hunder blir sørgelig lett utmanøvrert av en middels klok siameser . . .

Den menneskelige intelligens overgår nok selv siameserens, men likevel bør ikke den ferske siameser-eieren bli forbauset hvis han eller hun en vakker dag oppdager at de gjør helt sprø ting – som for eksempel å ha en liten krystallbolle med friskt vann stående midt på sofabordet. De bør straks innse at dette ikke er noe å skamme seg over, selv når de ser at gjester ler av dem bak deres rygg. Ingen kan verge seg mot å bli manipulert av en siameser. Det er bare å fortelle gjestene at siameserne i huset liker å drikke vann akkurat der. Og aller best smaker vannet selvsagt når man har – nettopp – gjester.

Kilder

• The Book of the Cat, Red. Michael Wright og Sally Walters, Pan Books, 1980.
• Siamese Breed Page, av Casy Boomershine (meezer.com/siamesebreed.html
• History of Siamese Body Type, PREOSSIA 2000
• The Complete Siamese, av Sally Franklin, Ringpress Books Ltd. 1995
• Kattuppfödning, avel och genetik, av Ylva Stockelberg, Bilda Förlag 2001
• Robinson’s Genetics for Cat Breeders & Veterinarians, fourth edition, Butterworth-Heinemann 1999